Ja  og så har vi a Kari....

A Kari er så lun og varm og solid og trygg og liksom så var --- hun ser barn på en så stor og god måte - "Fantastisk ! " sier a Kari ..og det er netopp det hu sjøl er !

Kari snakket om ReggioEmilia  og det treffer meg rett i hjertet for det er akkurat slik jeg jobber og vil jobbe.
For meg er å jobbe med barn Å være sammen med dem her og nå - akkurat der de og vi er , i gruppa-nå!
Det er dette jeg også har fokusert på i prosjektet mitt.
Men en viktig ting - Jeg er kreativ og kjører på med digre opplegg ( i allefall sett utenfra har jeg erfart )
Sannheten er at tingene vokser ofte frem underveis , hvis man er åpen og hvis man er tilstede.
Min erfaring er også ofte at barna skaper seg sin egen verden rundt det de er opptatt av mye av seg selv...Noen ganger blir du bare en statist , men statister kan støtte og hjelpe noen ganger bare ved å være der....
Mye av dette henger jo også sammen med alt vi har lært i helgen faktisk - alle har jo muligheter utfra der og den de er.
Noen ganger kan vi ta tak i tingene eller spørsmålene der og da og være ferdig med det ...Eks  . vi leste en bok om hvordan vi blir til...det var også en bok med noen humoristiske innslag som at det kom en stork på tegningene liksom og la babyer på trappene....men det stod jo ikke det i teksten..
Etterpå skulle vi snakke litt omkring boken ---og det de var opptatt av var jo selvsagt storken...Ja ja da var det inn på nettet å finne bilder og FAKTA om storken og de tegnet og studerte og stod i.
Men noe større interesse for emnet ble det ikke , så da var vi liksom ferdig med det - men de visste iallefall at storken ikke kom med unger liksom :)
Noen ganger skaper historiene eller bøker eller barnas egne ideer så mye glede , nyskjerrighet at man bare må samme med de spinne videre inn i denne verden og så ruller det liksom på seg - det er her rommet og samarbeidet med både kolleger og foreldre også spiller inn men mest av alt skal gleden være der og da utvikler det seg hele veien.
Vaktmester Bjørn har også sitti ved symaskina og sydd ballettskjørt og foreldre kommer drgenes med ballkjoler og bestemors sko....
Poenget er at det er en del av hele gruppa vår - fra å lage billetter til å være John Travolta liksom...
Vet dere egentlig at tannfeen er rosa ? og jo du--- Mia hadde endelig mista en tann - la seg fornøyd med tannen under puten og ventet på den berømte tannfeen som alle fortalte om......
Hun tenkte hun skulle lure Tannfeen , selv om mor hadde sagt at den kom bare når barna sov.
Hun latet som hun sov men tvang seg til å være våken....og så !!!  der plutselig kom TANNFEEN!!
Mia gløttet med det ene øyet ...og hun så , hun så hvordan den så ut!!! :
"Hvordan så den ut da ? " spurte de andre med svære øyer.
ÅÅÅÅ  den var ROSA  , den hadde rosa hår , rosa øyer, rosa kjole , rosa sko ALT var Rosa!!!
(skjønner dere , jente 5 år :) )
ÅÅÅÅHHHH sukket de andre og angret på at de ikke hadde lurt tannfeen...
Men ikke nok med det  Hun har medhjelpere Cowboyen Tannstick og medhjelperen hans igjen Amalgam!!
Og vet dere hva de gjør ?
Jo de slenger lasso rundt tannglasset til gamle mennesker og stjeler tennene deres !
Noen ganger finner de gull i tennene og da blir det smykker og penger !
Så ser du en Cowboy med gulltenner i kjede rundt halsen - ja da er det ikke en ekte Cowboy...men Tannfeens medhjelper .

For meg er Dokumentasjon et viktig redskap - bøkene til Kari var flotte - jeg bruker også mye film og powerpointer - det er ikke nødvendigvis for å vise hele tiden "hvor flinke vi er "  men rett og slett for å formidle Hva vi faktisk driver med og hvorfor vi har valgt det.
Barna er med her også - Prosessen er målet i seg selv !

Og det viktigste gleden og nyskjerrigheten og samholdet pluss masse humor ( og husk humor er så mye :) )

BARN OG BOKA ved SIW.

Siw ser jeg som klok , bevisst ( jeg liker at hun ser ting og sier det på litt andre måter også...)
Hun er så rolig og fornuftig og gjennomtenkt , tenker jeg, men humor har hun også..
Siw lærte meg mye og jeg fikk mere tips om hvordan man kan gjøre ting og legge opp eks . til ett bibliotek!
Jeg skal ta med meg mye fra dette inn i barnehagen altså !

Så dro hun til med å knuse egg og stå i og kom med ene eksemplet etter det andre .
Morro og engasjerende og så mye bra tips da gett :) Nei BRA altså SIW!!!

Til sist vil jeg si at hele gjengen her er knakendes fin med mye god humor (er det noe jeg liker så er det humor )
Men så var det enda en fin ting jeg fikk på disse dagene og det var å møte igjen "OLLEMOR"  !
Det er altså mor til Lene og jeg har nemelig hatt tantejenta til Lene altså Ollemors barnebarn Gro i barnehagen en gan for 24 år siden (hark) 24 år !!   Gro var veldig liten bare 4 mnd tror jeg da hun begynte først  og det er klart du får et litt spesiellt forhold til disse barna .
Det er så morro for jeg har hatt kontakt hele veien og det er ikke så lenge siden jeg og Gro var på kaffebar!
Og plutselig nå fikk jeg treffe Ollemor igjen ( ja jeg kaller henne det jeg også , hun heter AUD)
er ei skikkelig oppegående sprek dame (tidligere lærerinne) fra Biri -- noe så frakt !! Ja jeg trenger ikke si noe mer for dere møtte henne jo selv . ;)

hei hopp alle sammen ses til Sept!

Ho ho   jeg fortsetter å tenker litt høyt rundt det vi lærte/delte på Honne.

Språkets betydning
Betydningens språk  Ved Synnøve Myklestad.


" Å eksistere som menneske er å gi verden navn - å forandre den . (Paulo Freire )

Dette er jo et enormt tema men jeg blir fasinert av hvordan dette utvikler seg fra tidlig tidlig spedbarnsalder og videre hele veien i livet..
For meg er språk noe vi utrykker , vi navngir ,blir kjent med verden , ytrykker noe - formidler noe -
jeg likte særlig den tanken med Barns medvirkning - At de får vise oss verden - slik de ser den - på deres måte.
Språk er en avtrykksform , følelser , Tankenes redskap , det liksom systematiserer og ordner opp i tankene..
Det er fasinerenes og høre Synnøve fortelle om Spedbarnsforskning - om opprinnelse - tilblivelse - om læring og utvikling- om de psykologiske mekanismer og deres betydning for liv og helse.
Hva ligger i kroppen?
Om hvordan den nyfødte er klinkende våken de 2 første timene - spedbarnet som deltakende fra første stund (eks. suttebevegelser med tunga..)
Hva som ligger bak språket liksom :  Kroppens bevissteerkjennelse , opplevelser, erfaringer , det syboliske , begreper , systemer , tegn, virkelighet skal uttrykkes , mimikk.....
For et stort stort landskap ......
Jeg tenker : Tenk hvor viktig det er å bli hørt! - og bli forstått...
Jeg blir glad når kanskje noen tenker at  slike skjemaer ( dere vet at jeg ikke liker slike skjemaer for alt , nå ikke sant ?  ...he he )  som Tras faktisk kan diskuteres litt omkring .....
Det er fordi jeg i min jobb ser at for det første er en barnegruppe med eks. 5 åringer i dag , ikke en barnegruppe med bare 5 åringer , nettopp fordi du regnes som 5 hvis du er født sent på året ..og dermed er jo gapet og spriket nesten ett år .
Min erfaring videre er at Barnehagen er i forandring med samfunet ellers på den måten at Barna utsettes fortere for alt slags språk (data, tv og også andre aktiviteter som de kan velge blandt i dag...nettopp også for det vi er ett flerkulturellt samfunn men også at barna tar mye mer del i mer "voksenrettede" ting (som tv , internett , dataspill osv. ) i mye større grad enn bare når jeg selv vokste opp, da ungan lekte i gata.
Miljø og arv spiller også en rolle i hvordan barn utrykker seg og hvor fort de lærer selvsagt...
Jeg er glad ordproduksjonen som liksom forventes på forskjellige alderstrinn varierer mye.
At det er en bratt utvikling - og stor variasjon og at dette er noe vi skal være bevisste på , slik at vi ikke begynner å "peser" barn til å måtte lære seg det og det ....
Jeg tenker at vi må jobbe like mye med ordforståelsen.
Jeg tenker også på sammenhenge - Bak Språket -  at det henger sammen med kroppen din og sjelen din på et vis.
Tenk på de barna som ikke blir stimulert - de barna som ikke får nærhet og anerkjennelse - hva skjer med deres språk og språkutvikling....( men dette er jo litt å spinne videre inn i denne verden ..)
Men jeg tenker at språk er jo i stor grad en utrykksform - eks dans - teater - kunst - musikk/sang.
Jeg lager selv musikk og skriver tekstene selv ....og derfor er det liksom slik at jeg automatisk vet hvordan jeg skal utrykke dette i sangene liksom...egentlig skjer slike ting uten at du tenker - samtidig som det er en del av deg selv.( pst . så litt REKLAME: bare søk oss opp på You Tube , mitt navn ;) )
Samtidig er jeg egentlig en beskjeden person som ikke har snakket så mye selv før 40 - men skrevet mye , så dette er kanskje fra min egen erfaring da...
Men jeg har opplevd mye at de "stille barna" ofte har likt og være med meg å male (jeg maler mye med de..)   men også de barna med litt utagerende adferd , noe vil se og andre er med for fulle mugger...
Det var spesielt en gutt som bare ville sitte der og se , han sa aldri noe og vi visste han hadde sitt og slite med, men viktigheten av at jeg hver gang spurte om han ville være med tror jeg på var stor selv.
Plutselig en dag når vi var i ferd med å avslutte tok han penselen og begynte forsiktig på lærretet sitt....jeg spurte han om han ville sitte der og fortsette mens vi andre gikk ut og han nikket.
Og han malte !  han malte og malte til han ble ferdig.
Det er det som er litt poenget mitt - de må få være "der de er" noen ganger også i språket sitt - noen utrykker det også kanskje bedre på andre måter først ( eller alltid ..slik som meg :) )
Kanskje vi kan tenke litt friere på språkstimulering - det er så mye  det er rytme - følelser - dans-latter -lek -og måten vi er med hverandre på....og erfaringer - opplevelser - og selvsagt skal vi støtte dem med bokstaver - lyder - bøker- sanger - rim - regler -men jeg likte så godt tanken med at de får lov å vise oss verden - slik de ser den.
Jeg blir fasinert av slike som Synnøve som tar en doktorgrad faktisk i et slik stort stort univers - det beundrer jkeg virkelig.

Hilde

Litt reflekson over   dagen i dag  Kulturelt mangfold og innkludering og marginalisering ved
 Dag Tangen.

Først må jeg jo si at Dag var en likandes kar og jeg lærte mye.
Dette er et stort tema og det ligger mange utfordringer her.
Jeg liker å linke det til oss selv jeg da ( som vanlig :) ) og våre holdninger , tanker og hva vi vil i hverdagen vår.
En viktig del er jo selvsagt å bedre språkferdighetene til fremmedspråklige barn men også hvordan vi møter dem og ser på dem i vår gruppe/Barnehage.
De forskjellige kulturer , verdier og mangfoldet vi har i vår hverdag.
Med de forskjellige barna og ikke minst foreldrene.
hvordan vi møter de med respekt og med deres rett til å være annerledes i felleskapet.
Hvordan vi forholder oss , samtaler , informerer og dokumenterer.
Jeg tenker her som ellers at vi skal møte menneske.
Da er det for meg viktig å nærme seg det "annerledese" med positiv nyskjerrighet isteden for dømmende holdninger .
Man lærer etter min mening alltid noe nytt av andre mennesker hele tiden.
Men slik jeg ser det blandt barna er at sosialiseringen er KJEMPEVIKTIG  også i den frie leken.
Jeg liker å gi rom for mye lek, styrt lek også men den frie leken slik jeg ser det er like så viktig.
Utgangspunktet er at alle barn (mennesker ) er ulike uansett hvor mange rammer vi setter de inn i...
Mye av læringen sin får de i leken der di danner seg sine relasjoner og finner sine "roller" på sin måte akkurat der de er her og nå.
Jeg tenker at man ikke skal undervurdere dem i deres organisering og deres møter og læring i den frie leken og de rollene de skaper seg mer eller mindre selv.
Noen ganger tar de "lavstatusroller" for å være med i fellesskapet ( dette gjelder uavhengi av bakgrunn)
Det kan være mye erfaring og læring i å være "katt" eller "lillesøster", de kan også velge å leke med barn med lavere alder - og det er helt greit. ( men vi kan jo være med å styre litt hvis det aldri utvikler seg eks.. men jeg mener at barn styrer mye dette selv og at vi ikke som voksne skal være så "redde" for å la de være akkurat der..)
Men vi har jo selvsagt en slags "makt" til å hjelpe til og på en måte lure de litt ved eks. å gi barn status i felleskapet.
Noen "usynlige grep" som jeg liker å kalle det.
Eks. Plukke ut hvem som skal sitte i "grom-stolen " i hvilestund og den får velge seg en venn med...
( noen ganger kan vi også sannerlig bli overrasket over hvem de velger også - kanskje vi hadde oppfattelser om noe helt annet - det er dette som er så fint med barn :) )
Eller venneturer - Lucia- roller i skuespill osv.
For å hjelpe til litt men også for å vise at alle i gruppa vår er like viktige.
Sosialisering er så viktig og sårbart - særlig når de kommer litt oppover i alder kan jo språket bli en utfordring - men mye av dette , tenker jeg vil gjenspeile seg i hvordan vi har det i gruppa vår - hvordan vi møter hverandre- hvordan vi gir muligheter og holdningene våre.
Hvis vi går "ned" til barna selv , så bryr jo ikke de seg om fargen på hud eller hvor mange krøller du har - her kan vi lære mye!
Hvordan vil vi vise at mangfoldet er en ressurs?
Hvordan er det i vår hverdag?
Jeg er også glad i å snakke om å bryte seg løs fra den oppfattelsen om at alle skal være like - her som ellers.
Vi har alle et ansvar for å tenke at vi skal ha respekt for ulikhetene vår og prøve å finne en balansegang og gi rom for det på en god måte.
Noe av det viktigste slik jeg tenker er å møte hverandre som det menneske man er.
Når det gjelder Stategiplan - Likeverdig opplæring for bedre læring og større deltagelse av språklige minoriteter i barnehage - skole og utdanning 2007-2009  tenker jeg at her har vi en lang vei å gå og her ligger det mange utfordringer foran oss alle.
Så imens politikere og alle de andre høyt der oppe skriver fine planer og forlanger utfylte skjemaer over ditt og datt, (for å sette det litt på spissen ) tenker jeg at vi som jobber med barn og faktisk er i møte med dem- deres hverdag og liv - arv og miljø-  får fortsette å reflektere over oss selv og vår jobb og danning og erfaringer på godt og vondt og faktisk fortsette å være mennesker i møte med mennesker på veien vi går sammen.

Hildus Vildus :)

Jeg må bare reflektere litt over  møter og relasjoner en får i en slik jobb.
Da jeg kom tilbake til lillehammer etter å ha bodd i Oslo i mange år , fikk jeg jobb i Vingar , der jeg var en periode før jeg flyttet.
Jeg gikk inn i ett vikariat som støttepedagog og skulle følge en jente på fem , en meget fin , spesiell jente på fem , med diagnosen Autist.
Det jeg så fort var at hun ofte ble frustrert og at de voksne hadde en tendens til å fotfølge henne av den grunn at hun var utagerende.
Noe som igjen hadde gjort at flere av de andre barna var redd henne og ropte og skrek og løp så fort hun var inærheten.
Jeg så også at hun styrte og bestemte i mange situasjoner uten at hun i mine øyne egentlig visste hva hun valgte....og det hele resulterte ofte i mer frustrasjon , ikke bare for henne men for alle rundt også.
Ja ja tenkte jeg ...her er vi og vi får ta det fra her...
Hun hadde bla. aldri vært med de andre på tur , det jeg tenkte omkring dette var at hennes "problem" var at hun ikke kunne gå i kjole , selv i 12 kuldegrader - hun elsket kjoler...hun var jo en prinsesse.
Jeg hadde vært sammen med henne i 2 uker , da jeg sa til henne....i dag skal vi være med på tur "prinsesse".
Ja da i gammel vane startet jo påkledningen , men det var her det hele alltid gikk feil.
Dressen ble lagt frem og hun hylte og skrek og nektet plent å ta den på.
Dette var jo også i mine øyne et mønster hun hadde lagt seg til , men jeg insisterte på at - vi skal på tur i dag - jeg venter til du er ferdig ( da mener jeg ferdig med det værste utbruddet for man når ikke frem til barn - når de er der.)
Etter en stund ble det nok litt anstrengende og kjedelig å skrike - så jeg merket at hun søkte min oppmerksomhet og forsikret seg om at jeg faktisk fortsatt satt der....og lyden på skriken ble liksom litt mer trugende og slapp.
Jeg tenkte også at hun nok var litt forundret av at "denne plageånden " av en voksen fortsatt satt der like rolig.
Når det roet seg såpass at jeg fikk øyekontakt og kunne sanakke til henne sa jeg: " Du får ikke velge om du skal på tur i dag , for jeg bestemmer at du skal , men du kan få velge om du vil ha kjole utenpå dressen."
Hun sperret opp øynene og stirret på meg....det ble stille..
"JAAA!!!" utbrøt hun , det vil jeg , kjole utenpå dressen....
Så tok vi på dress og kjole utenpå - første etappe var gjort.
Vi kom ut og de andre var allerede utenfor og bortved fotball bana.
Neste hinder ...porten.
Da var det på`n igjen og det er i slike situasjoner en nesten føler seg slem , men det er også slike situasjoner man må stå i og være konsekvent, tenker jeg.
Jeg ga henne to valg til - jeg sitter her til vi er "ferdig"  ( hun visste godt hva jeg mente med det...)
Men her er jo den relasjonen du bygger deg opp over tid også en stor viktig del av det hele..
eller  jeg bærer deg på ryggen bort til de andre.
Hun valgte selvsagt og bli bært , som den prinsessen hun er.
Vi kom bort til de andre og da var det liksom over.
Hun gikk med og gledet seg over alle tingene hun oppdaget i skogen og i samspillet med de andre barna - det ble en spennende og positiv opplevelse for henne og gjett om hun kunne klatre!
Hun ville alltid være med på tur etter dette - med kjole utenpå dressen - og det er vel helt fint!
Jeg tenker at noen ganger går barn inn i mønster og låser seg litt i ting hvor de egentlig ikke vet hva de velger.
Der må vi være ledere på en god måte , og igjen er det slik at vi i personalet må samarbeide - reflektere over og utveksle erfaringer.
Det er også utrolig viktig at ikke hele personal gruppa skal blande seg bort i slike enkeltsituasjoner med barn - det er viktig at det gis rom og plass i situasjonen - og at man får være der til man er ferdig (som Nuria Mo sier)  Grenser kan være trygghet , og ikke minst forhistorien og relasjonen man har til enkelt barn spiller inn for at grensene ikke skal bli krenkende for barnet.
Vi voksne kan ikke altid sette de samme grensene på samme måte , men vi kan reflekter over de og diskutere de.
Det ble også viktig for meg å få med alle på å snu de andre barna i deres måte å reagere på når hun var i rommet , forklare hvorfor hun eks. lugget , men at hun kanskje egentlig ville være med å leke.
Vi måtte stå sammen å få henne inn på en positiv måte og vi fikk snudd det og det resulterte selvsagt til en mer harmonisk gladere prinsesse.
Det er også viktig den delen hvor du setter ikke bare en grense men du forklarer barna hvorfor-
Dette er noe jeg er opptatt av og har mye erfaring med.....men man lærer alltid noe nytt.
Jeg har lyst å dele noe jeg skrev om henne den gangen , jeg snakker stadig med henne for skolen ligger jo side om side med barnehagen.
Hun kaller meg av en eller annen grunn Tiril selv om jeg vet du heter Hilde som hun selv sier :)
Jeg spurte henne om hun kunne tegne en ballettdanserinne til meg slik hun gjorde før....hun tegnet de flotteste ballettdanserinnene -  uten ansikt.....
Hun dro på det og sa..." mmmm Ja men Tiril.....jeg er på Shear- leading damer nå skjønner du, så det kan jeg ikke...sa hun å flirte

JEG KJENNER EN PRINSESSE.

Jeg kjenner en prinsesse - en liten jente- som ser rett på meg.
Hun er liten og stor akkurat som andre prinsesser på 5 år.
Hun har vilje av stål.
Noen ganger er det så vanskelig å være prinsesse og noen ganger er det vanskelig å være en jente på 5 år.
Det er mye å lære , erfare og så mange å skille mellom liksom .
Mange følelser - små jenter kan føle mye - de kan være redd , lei seg , glad og "tullete".
Humler kan være kjempeskumle men edderkopper derimot kan være fasinerende.
Den lille jenta vil gjerne leke - hun vil leke Overnatting- Rødt lys - Fly fra Thailand og hun vil kaste ball og hun vil klatre - hun er kjempeflink til klatring faktisk...
Hun vil være venner - det eer deilig å gå i skogen med en venn, være med - men noen ganger er det deilig å lukke ørene - å ikke høre på reglene!
Noen ganger blir hun sint - da må hun være sint i fred.
Noen ganger ser hun om jeg ser - ser du meg? ..liksom...
Jeg ser deg.
Jeg ser en tøff , tydelig og glad jente med masse humor - jeg ser en modig jente som kan åpne seg - mer og mer - og går på med stort mot!
Noen ganger snubler hun - noen ganger går hun ett skritt videre, akkurat som alle andre jenter på 5 år.
Akkurat nå er hun sint på meg - hun VIL IKKE! - og det er greit.
"Come on Kethup!" sier jeg, så tar hun meg i hånda og vi går etter de andre , de andre barna.
Så synger hun "eddertallerken" isteden for "edderkopp" og hun ler mot meg, en liten "Røver-jente-latter" og jeg ler tilbake og tenker : For en fin Prinsesse.

Hilde.

Ho ho....

Jeg må bare reflektere litt over hvordan læring og lek , fantasi og refleksoner henger sammen både i forhold til barn - barn og voksen -barn  (og voksen - voksen ..for den saks skyld...)
Jeg er jo som sagt veldig opptatt av kreativitet - fantasi og skaperevne....Jeg er opptatt av at barna og individene (hvert enkelt) skal få være nyskjærrige og at de får lyst til å utforske -leke -eller formidle på andre kreative måter det de er opptatt av akkurat nå.
Vi voksne skal gi de rom , lytte til dem og støtte dem .... og noen ganger til og med la de være i fred i sin verden og i sine øyeblikk.
Med det mener jeg at vi som voksne skal selvsagt gi et svar så godt vi kan også fortelle fakta ( eks. med spørsmål de har i forbindelse med døden osv. vi skal være ærlige) men vi skal også anerkjenne barnets måte å se og tolke ting på , noen ganger tenker jeg at de finner fort nok ut at det kanskje ikke helt var slik de tenkte når de var 5 som når de var 6...dette er jo helt naturlig i utviklingen og også i forhold til det enkelte barn ,,,hvor det er..
Vi er nå i gang med ett fantastisk eventyr om Skriketrollet og Prinsen med de store ørene på min gruppe. Dette er en historie vi har laget sammen utifra  det disse barna i gruppa har "arvet" plukket oppp fra de forrige gruppene på Tiriltoppen ( vi er 5 åringene..)
Prinsen med de store ørene  er egentlig en historie jeg bruker mye som er laget av en gruppe døve barn og voksne , det er en flott historie som handler om hva som kan skade hørselen og flimrene i ørene osv... den er pakket inn i ett flott eventyr som fenger barna og det er med sang og musikk også.
Vår historie er selvsagt drysset på med mange historier og rollefigurer som har gått i arv , pluss att det stadig kommer nye til...det være seg søstra til Heksa Line Pine osv ( dette kommer mer i hovedoppgaven min ;) )
Tilbake til ører og flimrer....
Det er jo ikke langt fra ører til øyne...
En dag kom Lisa med et svært "tulleleke- øye"  som hun tenkte vi kunne bruke i forestillingen vi skal sette opp , er det store ører kan det vel være stor øyne...
Øyet var jo ganske så lik et virkelig øye  - rundt - og med pupill-iris og blodårer og det som skal til...
De begynte å snakke om hvordan det virkelig var mulig at øyet var rundt....og at det virkelig var noen som kunne ta ut øyet sitt og sette det inn igjen...
Benjamin  sa : Jammen , hvis man har briller ... kan man heller bytte de ut med glassøyer da , så slipper man brillene? -  ( Jeg tenkte da at her må vi nok gå inn på internett og forske på øyer, syn osv, Men valgte å ikke si noe enda...)
Barna sendte "øyet " mellom seg og var tydelig fasinert av denne runde kula , og de hadde også humor på at det var så svært, for det skjønte de jo med engang at det minst måtte ha hørt til ett troll , hvis det hadde vært ekte....
Even dro det litt lenger :  " Hvis man tar ut ett øye da (så liksom dro han dette digre øyet ut fra sitt...) og setter det inn igjen feil vei....da kan man jo se rett inn i hjernen !...
Det var en veldig god tanke sa jeg , men det er ikke riktig slik det fungerer, men så bra at du tenkte det for hvis man kunne gjort det så hadde det jo faktisk vært slik at man kunne se inn i hjernen.
Jeg tenkte Gulp næ har jeg litt av en jobb foran meg når jeg skal begynne å forklare dem dette....takk for at vi har internett-smartboard-skolen i nærhetene , med sine realistiske dukker hvor man kan plukke ut både hjerne og øyeepler og takk for Trond Viggo....
Men det er så fantastisk å høre på hvordan de tenker og ressonerer og kommer frem til ting og bilder og løsninger utfra det de har plukket opp og utrfra ting de undres over og i samspill med der de er i utviklingen , jeg ser også hvor viktig det atter en gang er med lyttende voksne og å la de liksom være med på prosessen med å filosofere -utforske og mene - ikke minst la de få mene selv.
Jeg er også fasinert over - hvis vi som voksne er støttespillere og lar de få plassen selv til å være aktører i sitt eget liv - Hvordan ett tema kan få spinne sammen og bli den røde tråden som henger sammen med alt vi egentlig er ( fagområdene- tekst - språk - komunikasjon-kunst -kreativeitet-kultur-form-rom -tid-bevegelse osv )
Vi skal være rollemodeller - men vi skal også være lekende og søkende og anerkjenne dem som bæde gruppe og enkeltindivider - vi er på vei sammen med barna - det innebærer selvsagt også at vi som voksne reflekterer og samarbeider- diskutere over vår rolle og våre holdninger - min erfaring er jo at med åpenhet - tilitt ( er noe du bygger deg opp) - nyskjerrighet og ydmykhet og masse humor  blir det en mye mer spennende hverdag - hvor du virkelig kan møte det barnet du har foran deg akkurat nå !  og det er ganske fantastisk - noen ganger er vi "bare" statister : La barna fortelle historien og vær med å lek . :)

JEG UNDRER............


Jeg tenker mye på å la barn få rom til å undre , dele og formidle sine tanker og vi fokuserer mye på å gi plass til dette på Tiriltoppen ( avd. 5 åringer)
Jeg tenker også at i den aldere er det så mye som skjer, de vokser fort , armer og bein er til tider i veien , tannfelling , nye forventninger til hva de liksom skal mestre osv.
Jeg tenker også med dette så blir de litt større i hodet også som vi kaller det i våres komunikasjon .
Vi setter av mye tid i samlingstund - en samlingstund for meg er ikke nødvendigvis så planlagt , jeg liker å være bevisst å plukke ting ut fra der barna er akkurat nå - eller der det enkelte barn er akkurat nå -og hvem vet det og kan formidle det bedre enn barna selv....
Jeg skårer nok en del på min erfaring og refleksjon over div situasjoner , også fordi jeg liker å være en engasjert voksen - og når det gjelder -å lytte til barn- har jeg lært at de kan ta deg med til en meget spennende verden - full av helt andre måter å se verden rundt seg på - og kanskje med helt andre måter å tolke tingene på.
Det er alltid like spennende og man kan aldri lære nok eller vite nok - men med å lytte og kanskje være med på å utforske og utvikle både lærdom-kreativitet-erfaring-fantasi utfra de små tingene kan man selv lære mye om både seg selv og sine relasjoner-mål og sin egen bevisstgjøring rundt jobben sin i disse møtene med barna.
I høst har barna snakket mye om døden - jeg tenker at 22 juli har satt sine inntrykk i barna også - men min erfaring med 5 åringene er at de er generelt opptatt av dette - hva som skjer og hvor man blir av.
Jeg hadde egentlig tenkt å lese Reven og Den Retthalede Grisungen som kanskje er ett litt humorfylt tema ( ja  det spørs jo faktisk hvordan man ser på det da...? )
Vi lar barna ta oppropet for dagen etter tur og i dag var det Georg 5 år sin tur.
Han startet med å si : "Jeg har vært i begravelse til bestemor."
Jeg sier : " Har du det ? - hva tenker du om det da? ( her er allerede oppropet skjøvet til side og det sitter 16 andre barn som lys å stirrer på Georg.)
Georg vred litt på seg og sa : " litt dumt egentlig for jeg så ikke himmelen..."
"Tenker du at bestemor er i himmelen ? sa jeg - mens jeg tenkte i mitt stille sinn at nå må jeg ikke stille ledene spørsmål .... og passe på hvordan jeg utrykker meg..)
Når jeg reflekterte over det etterpå tenker jeg at det er greit å være direkte og at det er lov å spørre .
Veslevoksne Siri på 5 år brøt inn fra sidelinjen : Jammen de kommer ikke til himmelen med en gang, først skal de ligge i kista og så skal kista ned i jorda..."
Georg : " Ja jeg så kista , den var fin ."
Jeg : " er det mange som lurer på hvor man blir av når man dør?"
Det kom 17 hender i været.
"Kanskje noen har lyst til å dele med oss hva de tenker da ?, sa jeg.....og så kom tankene og de nydelige historiene:
Menneskene blir lagt i en kiste - som blir lagt i jorda - de forsvinner i jorda og råtner og blir til skjellett.
Noen ganger går kista ned i vannet... og det er gullpenger i den.
"Ja er det en skattekiste da , sa Even...?"
-Nnoen kommer til himmelen og da ligger de på en slags sky og til slutt havner de opp i månen - det er mennesker som passer på oppi der ...
Noen blir romvesner - de kan også bli borte i jorda og råtne å bli skjellett ...som dinosaurene i kritt-tida...
Noen forsvinner ned i jorda og blir til lava og man kan få med seg ting i kista.
Når gamle mennesker dør svever de avsted i himmelen , som ballonger.
Bestemora mi fikk kreft - hun døde ikke......men...( lille Sigrid viftet med øyevippene og satte på seg en skikkelig undrende ansiktsmaske...)  men ...jeg aner ikke hvor det ble av henne!
Når barn dør kan de bli til sommerfugler som flakser fra blomst til blomst og finner en eng der blomstene har sin fineste seng..

Her fortalte barna på en måte historien og jeg er glad jeg noterte , jeg tenker at det er viktig å la de få avslutte det de begynte på , samlingstunden ble lang men det viktigste er jo å være der vi er til vi er ferdige - jeg tenker også at jeg hørte igjen små utdrag i historiene deres fra ting vi har lest om , snakket om eller hørt på.
Jeg tenker også at det er så fint å høre deres "bilder" av det og ikke minst at de får lov og ha disse bildene i seg selv - for hvem er vi voksne som vet om gamle mennesker ikke svever omkring som hvite ballonge på himmelen etter de har levd.....?  :)
Vi malte disse ballongene og blomstene og til og med skattekista , den ettermiddsagen .




Må bare legge til en liten konklusjon av Dennis 5 år.

(han var nok evig lei av maset om ikke å spise snø og når jeg kom å så at han akkurat gjorde dette fikk han liksom et slik skyldig ansiktsutrykk)
Jeg for min del har slutta å kommentere farligheten i det for flere år siden - det er ikke på disse tingene jeg velger å ha fokusen min lenger )
Dennis: Vet du hvorfor jeg spiser snø?
Meg :    Nei - hvorfor det da ?
Dennis : For jeg er født sånn!

Så det så.....he he.

Jarra  Eidsvåg stod til forventningene . Takk for at noen kan formidle så verdifulle tanker -meninger -refleksjoner på en så god - inspirerende måte ved bare å stå der å dele av seg selv :)
Herregud tenkte jeg skulle notere mye men ble mest bare sittende å suge til meg å bare lytte og ikke minst en av de foredragene jeg kommer til å huske ( uten så mye notater !)
Jeg måtte kommentere nrk hedemark og Oppland ang. LILLYHAMMER (serie nrk) og sa bla.
Van Zandt er jo helt konge for en "FRAKK" kar - jeg sier det samme om Eidsvåg ;)