Ho ho....

Jeg må bare reflektere litt over hvordan læring og lek , fantasi og refleksoner henger sammen både i forhold til barn - barn og voksen -barn  (og voksen - voksen ..for den saks skyld...)
Jeg er jo som sagt veldig opptatt av kreativitet - fantasi og skaperevne....Jeg er opptatt av at barna og individene (hvert enkelt) skal få være nyskjærrige og at de får lyst til å utforske -leke -eller formidle på andre kreative måter det de er opptatt av akkurat nå.
Vi voksne skal gi de rom , lytte til dem og støtte dem .... og noen ganger til og med la de være i fred i sin verden og i sine øyeblikk.
Med det mener jeg at vi som voksne skal selvsagt gi et svar så godt vi kan også fortelle fakta ( eks. med spørsmål de har i forbindelse med døden osv. vi skal være ærlige) men vi skal også anerkjenne barnets måte å se og tolke ting på , noen ganger tenker jeg at de finner fort nok ut at det kanskje ikke helt var slik de tenkte når de var 5 som når de var 6...dette er jo helt naturlig i utviklingen og også i forhold til det enkelte barn ,,,hvor det er..
Vi er nå i gang med ett fantastisk eventyr om Skriketrollet og Prinsen med de store ørene på min gruppe. Dette er en historie vi har laget sammen utifra  det disse barna i gruppa har "arvet" plukket oppp fra de forrige gruppene på Tiriltoppen ( vi er 5 åringene..)
Prinsen med de store ørene  er egentlig en historie jeg bruker mye som er laget av en gruppe døve barn og voksne , det er en flott historie som handler om hva som kan skade hørselen og flimrene i ørene osv... den er pakket inn i ett flott eventyr som fenger barna og det er med sang og musikk også.
Vår historie er selvsagt drysset på med mange historier og rollefigurer som har gått i arv , pluss att det stadig kommer nye til...det være seg søstra til Heksa Line Pine osv ( dette kommer mer i hovedoppgaven min ;) )
Tilbake til ører og flimrer....
Det er jo ikke langt fra ører til øyne...
En dag kom Lisa med et svært "tulleleke- øye"  som hun tenkte vi kunne bruke i forestillingen vi skal sette opp , er det store ører kan det vel være stor øyne...
Øyet var jo ganske så lik et virkelig øye  - rundt - og med pupill-iris og blodårer og det som skal til...
De begynte å snakke om hvordan det virkelig var mulig at øyet var rundt....og at det virkelig var noen som kunne ta ut øyet sitt og sette det inn igjen...
Benjamin  sa : Jammen , hvis man har briller ... kan man heller bytte de ut med glassøyer da , så slipper man brillene? -  ( Jeg tenkte da at her må vi nok gå inn på internett og forske på øyer, syn osv, Men valgte å ikke si noe enda...)
Barna sendte "øyet " mellom seg og var tydelig fasinert av denne runde kula , og de hadde også humor på at det var så svært, for det skjønte de jo med engang at det minst måtte ha hørt til ett troll , hvis det hadde vært ekte....
Even dro det litt lenger :  " Hvis man tar ut ett øye da (så liksom dro han dette digre øyet ut fra sitt...) og setter det inn igjen feil vei....da kan man jo se rett inn i hjernen !...
Det var en veldig god tanke sa jeg , men det er ikke riktig slik det fungerer, men så bra at du tenkte det for hvis man kunne gjort det så hadde det jo faktisk vært slik at man kunne se inn i hjernen.
Jeg tenkte Gulp næ har jeg litt av en jobb foran meg når jeg skal begynne å forklare dem dette....takk for at vi har internett-smartboard-skolen i nærhetene , med sine realistiske dukker hvor man kan plukke ut både hjerne og øyeepler og takk for Trond Viggo....
Men det er så fantastisk å høre på hvordan de tenker og ressonerer og kommer frem til ting og bilder og løsninger utfra det de har plukket opp og utrfra ting de undres over og i samspill med der de er i utviklingen , jeg ser også hvor viktig det atter en gang er med lyttende voksne og å la de liksom være med på prosessen med å filosofere -utforske og mene - ikke minst la de få mene selv.
Jeg er også fasinert over - hvis vi som voksne er støttespillere og lar de få plassen selv til å være aktører i sitt eget liv - Hvordan ett tema kan få spinne sammen og bli den røde tråden som henger sammen med alt vi egentlig er ( fagområdene- tekst - språk - komunikasjon-kunst -kreativeitet-kultur-form-rom -tid-bevegelse osv )
Vi skal være rollemodeller - men vi skal også være lekende og søkende og anerkjenne dem som bæde gruppe og enkeltindivider - vi er på vei sammen med barna - det innebærer selvsagt også at vi som voksne reflekterer og samarbeider- diskutere over vår rolle og våre holdninger - min erfaring er jo at med åpenhet - tilitt ( er noe du bygger deg opp) - nyskjerrighet og ydmykhet og masse humor  blir det en mye mer spennende hverdag - hvor du virkelig kan møte det barnet du har foran deg akkurat nå !  og det er ganske fantastisk - noen ganger er vi "bare" statister : La barna fortelle historien og vær med å lek . :)

JEG UNDRER............


Jeg tenker mye på å la barn få rom til å undre , dele og formidle sine tanker og vi fokuserer mye på å gi plass til dette på Tiriltoppen ( avd. 5 åringer)
Jeg tenker også at i den aldere er det så mye som skjer, de vokser fort , armer og bein er til tider i veien , tannfelling , nye forventninger til hva de liksom skal mestre osv.
Jeg tenker også med dette så blir de litt større i hodet også som vi kaller det i våres komunikasjon .
Vi setter av mye tid i samlingstund - en samlingstund for meg er ikke nødvendigvis så planlagt , jeg liker å være bevisst å plukke ting ut fra der barna er akkurat nå - eller der det enkelte barn er akkurat nå -og hvem vet det og kan formidle det bedre enn barna selv....
Jeg skårer nok en del på min erfaring og refleksjon over div situasjoner , også fordi jeg liker å være en engasjert voksen - og når det gjelder -å lytte til barn- har jeg lært at de kan ta deg med til en meget spennende verden - full av helt andre måter å se verden rundt seg på - og kanskje med helt andre måter å tolke tingene på.
Det er alltid like spennende og man kan aldri lære nok eller vite nok - men med å lytte og kanskje være med på å utforske og utvikle både lærdom-kreativitet-erfaring-fantasi utfra de små tingene kan man selv lære mye om både seg selv og sine relasjoner-mål og sin egen bevisstgjøring rundt jobben sin i disse møtene med barna.
I høst har barna snakket mye om døden - jeg tenker at 22 juli har satt sine inntrykk i barna også - men min erfaring med 5 åringene er at de er generelt opptatt av dette - hva som skjer og hvor man blir av.
Jeg hadde egentlig tenkt å lese Reven og Den Retthalede Grisungen som kanskje er ett litt humorfylt tema ( ja  det spørs jo faktisk hvordan man ser på det da...? )
Vi lar barna ta oppropet for dagen etter tur og i dag var det Georg 5 år sin tur.
Han startet med å si : "Jeg har vært i begravelse til bestemor."
Jeg sier : " Har du det ? - hva tenker du om det da? ( her er allerede oppropet skjøvet til side og det sitter 16 andre barn som lys å stirrer på Georg.)
Georg vred litt på seg og sa : " litt dumt egentlig for jeg så ikke himmelen..."
"Tenker du at bestemor er i himmelen ? sa jeg - mens jeg tenkte i mitt stille sinn at nå må jeg ikke stille ledene spørsmål .... og passe på hvordan jeg utrykker meg..)
Når jeg reflekterte over det etterpå tenker jeg at det er greit å være direkte og at det er lov å spørre .
Veslevoksne Siri på 5 år brøt inn fra sidelinjen : Jammen de kommer ikke til himmelen med en gang, først skal de ligge i kista og så skal kista ned i jorda..."
Georg : " Ja jeg så kista , den var fin ."
Jeg : " er det mange som lurer på hvor man blir av når man dør?"
Det kom 17 hender i været.
"Kanskje noen har lyst til å dele med oss hva de tenker da ?, sa jeg.....og så kom tankene og de nydelige historiene:
Menneskene blir lagt i en kiste - som blir lagt i jorda - de forsvinner i jorda og råtner og blir til skjellett.
Noen ganger går kista ned i vannet... og det er gullpenger i den.
"Ja er det en skattekiste da , sa Even...?"
-Nnoen kommer til himmelen og da ligger de på en slags sky og til slutt havner de opp i månen - det er mennesker som passer på oppi der ...
Noen blir romvesner - de kan også bli borte i jorda og råtne å bli skjellett ...som dinosaurene i kritt-tida...
Noen forsvinner ned i jorda og blir til lava og man kan få med seg ting i kista.
Når gamle mennesker dør svever de avsted i himmelen , som ballonger.
Bestemora mi fikk kreft - hun døde ikke......men...( lille Sigrid viftet med øyevippene og satte på seg en skikkelig undrende ansiktsmaske...)  men ...jeg aner ikke hvor det ble av henne!
Når barn dør kan de bli til sommerfugler som flakser fra blomst til blomst og finner en eng der blomstene har sin fineste seng..

Her fortalte barna på en måte historien og jeg er glad jeg noterte , jeg tenker at det er viktig å la de få avslutte det de begynte på , samlingstunden ble lang men det viktigste er jo å være der vi er til vi er ferdige - jeg tenker også at jeg hørte igjen små utdrag i historiene deres fra ting vi har lest om , snakket om eller hørt på.
Jeg tenker også at det er så fint å høre deres "bilder" av det og ikke minst at de får lov og ha disse bildene i seg selv - for hvem er vi voksne som vet om gamle mennesker ikke svever omkring som hvite ballonge på himmelen etter de har levd.....?  :)
Vi malte disse ballongene og blomstene og til og med skattekista , den ettermiddsagen .




Må bare legge til en liten konklusjon av Dennis 5 år.

(han var nok evig lei av maset om ikke å spise snø og når jeg kom å så at han akkurat gjorde dette fikk han liksom et slik skyldig ansiktsutrykk)
Jeg for min del har slutta å kommentere farligheten i det for flere år siden - det er ikke på disse tingene jeg velger å ha fokusen min lenger )
Dennis: Vet du hvorfor jeg spiser snø?
Meg :    Nei - hvorfor det da ?
Dennis : For jeg er født sånn!

Så det så.....he he.