Jeg må bare reflektere litt over  møter og relasjoner en får i en slik jobb.
Da jeg kom tilbake til lillehammer etter å ha bodd i Oslo i mange år , fikk jeg jobb i Vingar , der jeg var en periode før jeg flyttet.
Jeg gikk inn i ett vikariat som støttepedagog og skulle følge en jente på fem , en meget fin , spesiell jente på fem , med diagnosen Autist.
Det jeg så fort var at hun ofte ble frustrert og at de voksne hadde en tendens til å fotfølge henne av den grunn at hun var utagerende.
Noe som igjen hadde gjort at flere av de andre barna var redd henne og ropte og skrek og løp så fort hun var inærheten.
Jeg så også at hun styrte og bestemte i mange situasjoner uten at hun i mine øyne egentlig visste hva hun valgte....og det hele resulterte ofte i mer frustrasjon , ikke bare for henne men for alle rundt også.
Ja ja tenkte jeg ...her er vi og vi får ta det fra her...
Hun hadde bla. aldri vært med de andre på tur , det jeg tenkte omkring dette var at hennes "problem" var at hun ikke kunne gå i kjole , selv i 12 kuldegrader - hun elsket kjoler...hun var jo en prinsesse.
Jeg hadde vært sammen med henne i 2 uker , da jeg sa til henne....i dag skal vi være med på tur "prinsesse".
Ja da i gammel vane startet jo påkledningen , men det var her det hele alltid gikk feil.
Dressen ble lagt frem og hun hylte og skrek og nektet plent å ta den på.
Dette var jo også i mine øyne et mønster hun hadde lagt seg til , men jeg insisterte på at - vi skal på tur i dag - jeg venter til du er ferdig ( da mener jeg ferdig med det værste utbruddet for man når ikke frem til barn - når de er der.)
Etter en stund ble det nok litt anstrengende og kjedelig å skrike - så jeg merket at hun søkte min oppmerksomhet og forsikret seg om at jeg faktisk fortsatt satt der....og lyden på skriken ble liksom litt mer trugende og slapp.
Jeg tenkte også at hun nok var litt forundret av at "denne plageånden " av en voksen fortsatt satt der like rolig.
Når det roet seg såpass at jeg fikk øyekontakt og kunne sanakke til henne sa jeg: " Du får ikke velge om du skal på tur i dag , for jeg bestemmer at du skal , men du kan få velge om du vil ha kjole utenpå dressen."
Hun sperret opp øynene og stirret på meg....det ble stille..
"JAAA!!!" utbrøt hun , det vil jeg , kjole utenpå dressen....
Så tok vi på dress og kjole utenpå - første etappe var gjort.
Vi kom ut og de andre var allerede utenfor og bortved fotball bana.
Neste hinder ...porten.
Da var det på`n igjen og det er i slike situasjoner en nesten føler seg slem , men det er også slike situasjoner man må stå i og være konsekvent, tenker jeg.
Jeg ga henne to valg til - jeg sitter her til vi er "ferdig"  ( hun visste godt hva jeg mente med det...)
Men her er jo den relasjonen du bygger deg opp over tid også en stor viktig del av det hele..
eller  jeg bærer deg på ryggen bort til de andre.
Hun valgte selvsagt og bli bært , som den prinsessen hun er.
Vi kom bort til de andre og da var det liksom over.
Hun gikk med og gledet seg over alle tingene hun oppdaget i skogen og i samspillet med de andre barna - det ble en spennende og positiv opplevelse for henne og gjett om hun kunne klatre!
Hun ville alltid være med på tur etter dette - med kjole utenpå dressen - og det er vel helt fint!
Jeg tenker at noen ganger går barn inn i mønster og låser seg litt i ting hvor de egentlig ikke vet hva de velger.
Der må vi være ledere på en god måte , og igjen er det slik at vi i personalet må samarbeide - reflektere over og utveksle erfaringer.
Det er også utrolig viktig at ikke hele personal gruppa skal blande seg bort i slike enkeltsituasjoner med barn - det er viktig at det gis rom og plass i situasjonen - og at man får være der til man er ferdig (som Nuria Mo sier)  Grenser kan være trygghet , og ikke minst forhistorien og relasjonen man har til enkelt barn spiller inn for at grensene ikke skal bli krenkende for barnet.
Vi voksne kan ikke altid sette de samme grensene på samme måte , men vi kan reflekter over de og diskutere de.
Det ble også viktig for meg å få med alle på å snu de andre barna i deres måte å reagere på når hun var i rommet , forklare hvorfor hun eks. lugget , men at hun kanskje egentlig ville være med å leke.
Vi måtte stå sammen å få henne inn på en positiv måte og vi fikk snudd det og det resulterte selvsagt til en mer harmonisk gladere prinsesse.
Det er også viktig den delen hvor du setter ikke bare en grense men du forklarer barna hvorfor-
Dette er noe jeg er opptatt av og har mye erfaring med.....men man lærer alltid noe nytt.
Jeg har lyst å dele noe jeg skrev om henne den gangen , jeg snakker stadig med henne for skolen ligger jo side om side med barnehagen.
Hun kaller meg av en eller annen grunn Tiril selv om jeg vet du heter Hilde som hun selv sier :)
Jeg spurte henne om hun kunne tegne en ballettdanserinne til meg slik hun gjorde før....hun tegnet de flotteste ballettdanserinnene -  uten ansikt.....
Hun dro på det og sa..." mmmm Ja men Tiril.....jeg er på Shear- leading damer nå skjønner du, så det kan jeg ikke...sa hun å flirte

JEG KJENNER EN PRINSESSE.

Jeg kjenner en prinsesse - en liten jente- som ser rett på meg.
Hun er liten og stor akkurat som andre prinsesser på 5 år.
Hun har vilje av stål.
Noen ganger er det så vanskelig å være prinsesse og noen ganger er det vanskelig å være en jente på 5 år.
Det er mye å lære , erfare og så mange å skille mellom liksom .
Mange følelser - små jenter kan føle mye - de kan være redd , lei seg , glad og "tullete".
Humler kan være kjempeskumle men edderkopper derimot kan være fasinerende.
Den lille jenta vil gjerne leke - hun vil leke Overnatting- Rødt lys - Fly fra Thailand og hun vil kaste ball og hun vil klatre - hun er kjempeflink til klatring faktisk...
Hun vil være venner - det eer deilig å gå i skogen med en venn, være med - men noen ganger er det deilig å lukke ørene - å ikke høre på reglene!
Noen ganger blir hun sint - da må hun være sint i fred.
Noen ganger ser hun om jeg ser - ser du meg? ..liksom...
Jeg ser deg.
Jeg ser en tøff , tydelig og glad jente med masse humor - jeg ser en modig jente som kan åpne seg - mer og mer - og går på med stort mot!
Noen ganger snubler hun - noen ganger går hun ett skritt videre, akkurat som alle andre jenter på 5 år.
Akkurat nå er hun sint på meg - hun VIL IKKE! - og det er greit.
"Come on Kethup!" sier jeg, så tar hun meg i hånda og vi går etter de andre , de andre barna.
Så synger hun "eddertallerken" isteden for "edderkopp" og hun ler mot meg, en liten "Røver-jente-latter" og jeg ler tilbake og tenker : For en fin Prinsesse.

Hilde.